Takk for nå (- og på gjensyn?)

Akk, da var atter et semester omme, og med det avslutter jeg min bloggreise – i denne omgang. Faget digital formidling har gitt meg mange spennende og interessante utfordringer gjennom denne bloggen, og til tider også nokså krevende utfordringer.

I mitt første blogginnlegg skrev jeg at det skulle bli interessant å få prøve ut hvordan det er å være på motsatt side av kommunikasjonsmodellen, altså, hvordan det er å være sender av et budskap fremfor å være mottaker – som jeg på bloggfronten har vært frem til nå. Og med dette faget føler jeg virkelig at jeg har fått ordentlig innsikt i hvordan det er å være på sender-siden av kommunikasjonsmodellen, og jeg føler samtidig at jeg har blitt litt klokere på nettopp dette med blogging og hvordan det fungerer i praksis. Det at vi har fått forskjellige temaer som vi skulle reflektere over har på mange måter gjort at jeg har åpnet øynene for ting jeg ellers aldri ville tenkt på. Og jeg har fått mer kjennskap til hvor mektig internett faktisk er, og hvor mye makt sosiale medier egentlig har over oss..

Men selv om det har vært gøy å prøve ut blogging og formidle budskap på denne måten, synes jeg enkelte ting har vært litt krevende også. Jeg synes at mange av oppgavene har vært litt store, og det har derfor vært litt vanskelig til tider å skulle gi gode refleksjoner når innleggene må være såpass korte at de skal passe til bloggformatet. Så den største utfordringen for min del har vært det å gi gode besvarelser, samtidig som de skal være tilpasset en blogg, og kunne fenge ”bloggleseren”.

Målene som jeg satt meg i begynnelsen av semesteret synes jeg samsvarer godt med det jeg har oppnådd i dette faget. Og jeg føler at dette faget har svart til forventingene som jeg hadde på forhånd. I mitt første blogginnlegg skrev jeg ”Jeg ser også frem til å få et bedre innsyn i blant annet nettjournalistikk, og lære hvordan man skriver for nett sammenlignet med avis”. Dette punktet føler jeg var det mest sentrale i henhold til dette faget, og dette har jeg garantert fått et bedre innsyn i. Her har selvfølgelig bloggskrivingen spilt en stor rolle, det å utøve det selv og lære gjennom å faktisk gjøre det, har vært veldig lærerikt.

For øyeblikket vil jeg si meg ferdig med bloggskrivingen.

Det har både vært interessant og lærerikt, men samtidig også veldig tidkrevende. Og så lenge jeg ikke har blogging i verken skole- eller eventuelt jobbsammenheng, så vil jeg nok vie fritiden min til noe annet. Men skulle det plutselig dukke opp blogging innefor for eksempel jobbsammenheng en gang i fremtiden, hadde jeg i hvert fall følt meg godt utrustet til den oppgaven!

”For å nå målene mine vil jeg først og fremst lese pensum, møte opp og være forberedt til forelesningene, og gjøre oppgavene som vi får utdelt. Jeg tror også det å skrive blogg samt og lese andres blogger vil være veldig lærerikt, og kommer til å hjelpe meg med å nå målene mine.”

Dette avsluttet jeg mitt første blogginnlegg med, så jeg synes det vil være på sin plass å runde av dette siste blogginnlegget også med dette. Det å kunne se tilbake på dette, og se at jeg har nådd målene mine ved faktisk å følge den ”bruksanvisningen” jeg lagde før jeg begynte, ser jeg på som en liten bragd i seg selv. 🙂

– Linni :]

Advertisements

Frihet til å velge

Anders Behring Breivik. Jeg tror de fleste av oss er usedvanlig lei av å lese dette navnet, høre om det og se bilder av han. Daglig dukker dette opp i alle landets aviser og mange ønsker at alt dette skal forsvinne. Men finnes det en løsning? Svaret, er ja. I forbindelse med rettssaken mot Anders Behring Breivik tilbyr nå dagbladet.no en ”terrorfri sone”. Det finnes altså en knapp på nettsiden deres som gjør at alle nyheter om Breivik og den pågående rettssaken mot han forsvinner, og det åpnes for at ”vanlige” nyheter, som i lang tid har blitt gjemt blant 22.juli saker, endelig får se dagens lys igjen.


Screenshot, dagbladet.no

Men denne valgfriheten som vi brukere nå har fått, hva gjør denne med journalistikkens egentlige samfunnsoppdrag, og de kriteriene som skal følges innen journalistikken? På en måte kan man si at disse forsvinner. Kriterier som vesentlighet, aktualitet og sensasjon, eller journalistikkens rolle i forhold til opplysning til folket blir i dette tilfellet glemt. Når man kan velge bort noen av nyhetene fordi man ikke ønsker å lese om dem, kan man på mange måter kalle leseren for sin egen redaktør. Jobben journalisten gjør blir ikke lenger så betydelig og viktig, ettersom kanskje ikke en gang halvparten av folket har tilgang
til den – ut i fra eget ønske vel og merke.

Men igjen, selv om det kan virke som om mye av journalistenes arbeid vil bli forkastet, vil jo uansett papirutgaven ha stoff om dette. Det er selvsagt ikke plass til alt som blir publisert på nettsiden til avisen og det vil ikke komme fortløpende, men det viktigste publiseres også i papiravisene, så all jobben journalistene gjør går jo ikke da ”til spille”.

I denne spesielle saken har Dagbladet valgt å se bort ifra kriteriene og samfunnsoppdraget de egentlig har, i respekt for dem som ønsker å slippe unna styret og den massive oppmerksomheten rundt rettssaken. Og det at man kan velge på denne måten synes jeg personlig er en god idé. Denne saken har berørt veldig mange mennesker på mange forskjellige måter, og det at man hver gang man ønsker å lese nyheter, må bli minnet på hva som skjedde denne dagen, synes jeg man godt kan slippe unna, om det er ønskelig. Men samtidig skjønner jeg at et grep som dette gjør at folk kan ønske dette på alle mulige nyhetssaker som ikke interesserer den enkelte, men dette igjen, synes jeg hadde blitt feil. Det er forskjell på å gå inn på en nettavis å se hele avisen dekket med ansiktet til en terrorist, enn å se ansiktet til en kjendis du ikke tolererer. Her synes jeg det går en viss grense, som burde respekteres. Og ut i fra dette synes jeg det er bra at dagbladet har valgt å gå den veien de har gått, og jeg tror samtidig dette har gitt dem mange flere lesere, både de som ikke orker å bli minnet på 22. juli, og dem som rett og slett (for å si det pent) er drittlei Anders Behring Breivik.

Denne løsningen som dagbladet har valgt, har både vakt positive og negative reaksjoner blant folk i bransjen.

Redaktørforeningens leder Nils Øy er positiv til løsningen

 ”Jeg synes det er en kjempegod ide og et bra tilbud til de som har vondt når de ser bilder av eller leser om Breivik. Løsningen viser hvilke muligheter som ligger i internettmediene.”
Dagbladet.no 

Mens aftenbladets Sven Egil Omdal er negativ til løsningen

”[…] Den (rettssaken) er viktigere enn terroren, fordi det er gjennom oppgjøret med gjerningsmannen at samfunnet viser seg sterkere enn kreftene som forsøkte å skade det. Det Dagbladet gjør, er å tilby en uvesentlighetsknapp, et filter som tar vekk det aller viktigste og skaper et nyhetsbilde hvor det sekundære blir det primære. Det er ikke en god idé.”
Aftenbladet.no

Men i dette tilfellet er det, uansett hva disse eller andre måtte mene, opp til den enkelte å bestemme selv hva de ønsker at skal pryde avisforsiden deres!

– Linni :]


Når teknologien endres

Denne uken har vi fått i oppgave å lese tre artikler: denne fra LA Times, og to andre pensumartikler (Lee og Lee, og Kaplan og Haenlein), og reflektere rundt hvordan bruksmønsteret endres når de teknologiske rammebetingelsene utvides.

Ut fra den første artikkelen, fra LA Times, kunne vi lese om hvordan Xbox360 har gått fra å bli brukt som en vanlig spillkonsoll, til nå å bli brukt som et ”multimedium”. Folk bruker den mer til å se film, tv-serier og til å høre på musikk online, enn det de gjør til faktisk spillbruk.
Jeg synes dette har vært en bra fremgang. Hvorfor bruke penger, plass og tid (på å lære seg hvordan alle dupedittene fungerer) på alt mulig av utstyr, når man kan få alt i ett? Selv har jeg ikke noen Xbox, men denne ”multivirkningen” kan sammenlignes med for eksempel alt det nye man kan gjøre med mobilen nå for tiden. Fra kun å bruke den som en telefon, har mobilTELEFONEN utviklet seg til å bli et ”alt-mulig-verktøy”. Ringe, sende meldinger, ta bilder, filme, surfe på internett og ikke minst funksjonen ved at man kan laste ned apper for alt mulig man ville ønske (som virkelig er kirsebæret på toppen av isen), gjør mobilen fullkommen.
denne siden fant jeg en liste som er laget over ”de viktigste appene, som gjør mobilen komplett”. Mange artige apper her!

Kaplan og Haenlein-artikkelen tar også opp mye interessant som viser hvor lettvint og multifunksjonelt alt har blitt nå til dags. Som det kom frem av artikkelen, brukes det meste av teknologiske hjelpemidler til flere enn én ting. Eksempelvis kan vi jo nevne blogger, og det at de ikke kun brukes for å skrive om hva man har bedrevet dagen sin med og til å legge ut ”dagens outfit” osv, som de fleste av oss forbinder med blogger. Mange firmaer, bedrifter, selskaper etc. bruker også blogger for å markedsføre seg selv, eller produktene sine, eller for å nå ut til kundene/brukerne på en litt annerledes måte. Et eksempel på dette kan være den såkalte ”Lost-bloggen”.
Da tv-serien ”Lost” gikk på tv for noen år siden, opprettet en av ”Lost”-skaperne, Andreas Climent, en blogg som omhandlet serien. Denne bloggen ble laget for fansen, for at de kunne holde seg oppdatert på hva som skjedde rundt ”Lost”-hysteriet, og karakterene, både på tv-skjermen og i virkeligheten.
På bloggen skriver skaperne som følger:

«The Lost Blog is a weblog dedicated to the ABC TV-series Lost and everything that may be of interest to fans of the show. We post everything from general news to theories and interviews.
Our goal is to give our visitors the information they want, wrapped up in a good looking package for the best possible user experience.»

 

Dette synes jeg er en god, og litt annerledes måte å møte seernes behov på, og skiller seg veldig ut. Jeg tror aldri jeg har hørt om andre tv-serier som har gjort det samme, og da blir jo dette litt ekstra spesielt for seerne, og de kan samtidig føle seg som en del av ”Lost”-familien på en helt annen måte.
Og det var sikkert også gøy for seerne da serien gikk på tv at de kunne følge med her, og at de i ettertid kan gå tilbake, og lese og mimre.. 🙂

– Linni :]


Kony 2012

Kony 2012 har fått stor suksess på kort tid.
hjemmesiden til «invisible children» som er organisasjonen bak filmen, kan man lese hva dette populære fenomenet dreier seg om, og hvordan man kan bidra for å hjelpe. Og for den mindre leselystne:


En av grunnene til at Kony-kampanjen har fått så mye oppmerksomhet tror jeg er fordi dette er noe virkelig, noe som skjer i verden i dag, i dette øyeblikk. Forferdelig ting som skjer en plass på kloden med mennesker som ikke har gjort noe galt. Og folk bryr seg når ting som dette skjer, og derfor vil de dele det med så mange som mulig, for å få stoppet dette så fort som mulig.
Det at denne videoen, som nå har bikket over 85 millioner visninger har blitt så enormt populær, er garantert at videoen spiller så mye på følelser som den gjør. Jason Russel (grunnleggeren av «invisible children»), som har laget filmen, har bevisst brukt de virkemidlene som han har brukt for å gjøre filmen populær, og gjøre Kony kjent. I perioden med en gang filmen kom ut på youtube, var det umulig å unngå å få vite om den. Alle snakket om den, og alle på Facebook delte den med det samme de hadde sett den, og på denne måten spredde den seg ekstremt fort.

Noe av det som har gjort filmen til en slik suksess som den har blitt er som sagt at den spiller på følelser. Folk som ser den blir både rørt, irriterte, oppgitte, sinte og lei seg. At noe sånt skjer i verden i dag, er for de fleste helt uforståelig og forferdelig, og folk vil derfor hjelpe med å få stoppet dette så fort som mulig. Og hvordan hjelpe til med å gjøre dette? Spre budskapet!

I løpet av den halvtimes lange filmen kommer vi både tett inn på de menneskene som blir utsatt og berørt av Konys handlinger, og vi kommer nær områdene hvor dette finner sted. Vi møter Jacob, som vi følger gjennom hele filmen, som bor i et av disse områdene i Uganda.
Det at vi følger en spesiell person som har blitt berørt av dette (Jacob mistet broren sin på grunn av Kony) gjør at vi får medfølelse med han, og igjen – ønsker å spre filmen videre for å hjelpe Jacob, og menneskene som har det på samme måte som han.Jeg plukket også opp et par ting som ble sagt i filmen, som jeg tror kan ha mye av æren for at folk har spredd rundt seg med denne filmen så enormt fort. Uttalelser som:

“The problem is, 99 percent of the planet doesn’t know who he is. If they knew, Kony would have been stopped long ago”

og

“but in order for the American advisors to be there, the US government has to deploy them. They’ve done that, but if the government doesn’t believe that people care about arresting Kony, the mission will be cancelled. In order for the people to care, they have to know, and they will only know, if Kony’s name is everywhere”

gjør at folk føler de må få ut budskapet så fort som mulig. Det sies også at filmen vil forsvinne 31. desember 2012, så det er altså en frist for å få delt den, og få stoppet Kony. Her er det ingen tid å miste. Del!

Jeg tror heller ikke det at Russel har brukt sønnen sin i filmen, har gjort denne filmen noe mindre populær. Hver gang jeg har hørt noen snakke om filmen har de bestandig nevnt hvor søt sønnen er når han beskriver det som Kony gjør, som trist, eller når han helt på tampen av filmen sier at han vil bli som faren sin når han blir stor. Man ser annerledes på ting når et barn prater om dem, og i hvert fall når det dreier seg om alvorlige ting som dette. Men var det etisk riktig at Russel brukte sønnen sin i videoen? Dette er et meget omdiskutert spørsmål, som det er vanskelig å sette en fasit på.

Og hva kan man lære av en slik kampanje?
Det er alltid vanskelig å vite hva som er sant, og hva som ikke er sant når ting blir spredd på internett på denne måten. Hvilke holdepunkter har man for å vite om dette virkelig er sant? Man må alltid være kritisk når man ser slike ting som dette, og ikke være naiv og sluke alt som sannhet.
Jeg tror ut fra akkurat denne kampanjen kan man lære hvilken kraft og makt internett har, og hvilke enorme krefter man setter i gang om man bruker de riktige virkemidlene og virkelig får ordentlig drivkraft i det. Kun ved hjelp av internett har denne kampanjen gått verden rundt, og det er når man ser ting som dette, at man virkelig forstår hvor lett internett har gjort det for oss å spre noe man ønsker omverdenen skal se. Sannhet eller ei…

-Linni :]


Sosiale medier – det nytter!

På bakgrunn av Westher Andersens artikkel og de nevnte pensumsartiklene samt eventuelle andre referanser du måtte ha skal du skrive en refleksjon rundt nytteverdien av sosiale medier. Du velger selv om du tar utgangspunkt i personlig nytte for den enkelte, eller om du heller diskuterer nytteverdien for en bedrift, organisasjon eller samfunnet i stort. Bruk gjerne eksempler.

Jeg har valgt å konsentrere meg om sosiale mediers nytteverdi i henhold til bedrifter/organisasjoner.
God lesning! 🙂

For bedrifter og organisasjoner kan de sosiale mediene både bringe med seg positive og negative sider. Nå til dags er det veldig mange som er ”avhengige” av Facebook, Twitter og andre sosiale medier, som Westher Andersen skriver om i denne artikkelen. Han skulle altså gå en uke uten både Twitter og Facebook, og syntes til å begynne med at dette var veldig vanskelig. Han følte ”abstinensene” skriver han. Men dette fikk han også til å se litt annerledes på bruken av disse sosiale mediene. Han fikk et nytt syn hva angår hvor mye tid folk faktisk bruker på dette, selv når de er sammen med andre mennesker i sosiale settinger. Og dette stemmer jo faktisk. Hvor mange av oss har ikke vært med folk som til stadighet ”bare må sjekke facebooken sin”, eller til og med er den personen selv..?

Ut i fra det forrige punktet tenker jeg at sosiale medier for bedrifter kan ha en negativ effekt. Bare tenk hvor mye tid som går med på når for eksempel de ansatte er innom Twitter, Facebook eller et av de andre sosiale mediene som de er medlem av. Eller hvor mye tid og ressurser det går for en bedrift, som har sosiale medier som en av sine plattformer for kundene eller brukerne sine. Man må til stadighet oppdatere, svare på eventuelle spørsmål og poste nye innlegg eller statuser. Har en bedrift en Facebookside er det viktig å holde den aktiv, ellers gidder jo ikke folk å gå inn på den..

Men likevel, så tror jeg sosiale medier har en større positiv effekt, enn negativ, med tanke på bedrifter og organisasjoner. De sosiale mediene bidrar i stor grad til at bedrifter/organisasjoner kan nå ut til et enda større antall mennesker. Både på blant annet Twitter og Facebook kan man følge dem, og dermed kan de få ut beskjeder og lignende, kjapt og til tusenvis (millioner) av mennesker på en gang. Hvor mye mer effektivt er det ikke å poste ”Kom til bla bla bla klokken 18:00 i morgen” fremfor for eksempel å skulle sende en lapp i posten? Og i så tilfelle, hvem hadde giddet å lese den lappen? Og hvordan skulle man husket at dette nettopp skulle skje den dagen, når man ikke blir minnet på det via Facebook?

For som vi alle vet er de fleste avhengig av i hvert fall å måtte sjekke Facebook/Twitter minst én gang om dagen, og dermed har det stor nytteverdi for bedrifter eller organisasjoner å kunne sende ut beskjeder på en enkel måte som dette. Og selv om det krever en smule kunnskap for å kunne klare å mestre de sosiale mediene, for eksempel poste en status eller lage et arrangement på Facebook, sitter de fleste av oss inne med denne grunnleggende kunnskapen fra ”fritidsbasis”. Dette blir da positivt for bedrifter som ønsker å benytte seg av sosiale medier. Det finnes jo faktisk noen kroner å spare på dette, med tanke på opplæringen av det grunnleggende og slikt.

En annen litt annerledes grunn til at sosiale medier kan ha større nytteverdi enn «unytteverdi» (for sjefen vel og merke) er at sjefene eller lederne i bedriftene kan ha litt mer kontroll over hva de ansatte som de er venner med på Facebook egentlig gjør – både i arbeidstiden og utenom. ”Koser meg på hytta i det fine været”, kan fort bli en farlig status om sjefen ser det, og man tilfeldigvis er sykemeldt og skulle holdt sengen for tiden…

Og for de som skulle være ekstra interesserte; her har dere noen funfacts om sosiale medier! 😉

-Linni :]


Gamification

“Gamification typically involves applying game design thinking to non-game applications to make them more fun and engaging”
http://gamification.org

”Gamification” handler altså om å bruke forskjellige spillteknikker, for å engasjere folk og for å tilegne seg kunnskap på en mer spennende og interessant måte.
Ja, hvem synes vel ikke det er gøyere å engasjere seg i noe, hvis man selv kan delta, og spesielt hvis man kan konkurrere mot andre brukere? Alle elsker jo å vinne!

Jeg personlig har stor tro på gamification, og tror dette er et fenomen som bare kommer til å vokse seg større og større. Det finnes vel omtrent ikke noe som ikke kan knyttes opp mot dette. Alt fra fotobokser som belønner deg for å holde fartsgrensen, til biler hvor du må spenne fast sikkerhetsbeltet for å kunne bruke bilens underholdningselementer. For eksempel tv for barna i baksete (videoen under).

Alt for å gjøre folk mer engasjert i forskjellige ting, og i noen tilfeller, gjøre livet litt mer spennende.

Jeg husker selv for en god del år siden da nettsamfunnet ”Nettby” var et av de mest populære sosiale nettverkene her i landet. Alle hadde en konto, og det var på mange måter en ”konkurranse” om å være den mest aktive. Man ble premiert med en tittel etter hvor aktiv man var, fra å være ekstremt aktiv og bli kronet ”borgermester” til å være mindre aktiv og bare få tittelen ”uteligger”. Alle kunne se disse titlene, og det var derfor ekstra stas å komme høyt opp på rankingen.
Men etter mye konkurranse fra blant annet det verdensomspennende nettsamfunnet Facebook, ble Nettby lagt ned 19.12.2010. Så det er kanskje ikke det aller beste eksempelet å trekke frem om man skal sette gamification i et godt lys. Men jeg synes allikevel det er morsomt å se at Norge faktisk slang seg på gamification-bølgen for en del år siden, – og det er først nå de siste par årene at gamification virkelig er på alles lepper.

I dag er det utrolig mange programmer og nettsider som bruker gamification-teknikken for å lokke brukere. På denne siden kan man se noen eksempler på nettopp dette, og hvordan de har gått frem.

Men hvis det var ett område jeg muligens kunne sett for meg at gamification kunne vært med på å gjøre en større forskjell, ville det vært innenfor skolesammenheng. Hvis elever i enkelte fag kunne brukt spill som en av læringsmetodene, tror jeg dette hadde engasjert mange flere elever, og også kunne bidratt til at læringen hadde blitt gøyere, og til at de hadde lært enda mer. Jeg er sikker på at de fleste heller ville valgt et spill hvor man kunne deltatt og samtidig lært noe, fremfor en mattebok for eksempel.. Men dette forutsetter at spillet er seriøst, og at det ikke bare blir ”gøy”. I Sverige holder de for øyeblikket på med en studie for å se om dette kan ha noe for seg.
Og det skal bli spennende å se hvordan dette kommer til å utvikle seg, både innen skolen, og ellers, og se om gamification kommer til å bli enda mer brukt i Norge også etterhvert.

Gamification, er basillen som har kommet for å bli.

-Linni :]


Fra en fe til en annen – virkemidler

Denne uken har vi fått i oppgave å ta for oss en blogg, og beskrive de fortellertekniske virkemidlene som blir brukt i denne. Jeg har valgt å ta for meg interiørbloggen http://dengodefeen.blogspot.com/.

 

Denne bloggen er en typisk blogg for det kvinnelige kjønn. Både layout, skrivestil og innhold, med mye bilder av barna, interiør og ting hun selv har laget appellerer i større grad til damer enn til menn.
Også de kommentarene som jeg tok meg den frihet å se på, var alle fra damer (noe som underbygger mitt argument).

Metaforer er noe som går igjen i denne bloggen. Hun omtaler seg selv som ”den gode fe”, barna sine for ”småfeane” og mannen sin som ”herr fe”. Dette er både humoristisk og gir bloggen et koselig og personlig preg, man får ikke følelsen av at dette er en spesielt formell eller stiv type blogg. Hun blogger fordi hun synes det er gøy og liker å dele interessene sine med andre, og gi sine interiørtips videre. Måten hun skriver på generelt er også veldig personlig. Vi blir på en måte kjent med henne gjennom det hun skriver. Hun skriver om barna sine og seg selv, og det hun liker å gjøre ”på kveldstid durar symaskina, klirrar strikkepinnane eller heklenåla”. På slutten av innleggene henvender hun seg også direkte til leseren ved å stille spørsmål til dem, og ønsker leseren en god dag/kveld videre.

Bloggen er gjennomgående full av bilder. I hvert innlegg er det flere bilder, alle organisert i en rekke nedover. I bildene hun bruker er det veldig mye hvitt, og som regel en liten dash med sterke farger. Dette skaper kontraster, samtidig som det ser bra ut. Når hun bruker så mye bilder som hun gjør passer det godt med en slags ”rød tråd”, ved at fargetemaet i bildene er nokså like. Strukturen i bloggen blir på denne måten ryddig, og bilder er noe som alltid tiltaler og fanger leseren. Ved bruk av mye bilder blir det både gøyere og lettere å lese, i forhold til en blogg fylt med mye tekst. Som vi vet etter å ha lest Martin Engebretsens bok ”Å skrive for skjermen”, så er det i utgangspunktet mye vanskeligere og tyngre å lese en tekst på en skjerm i forhold til på et papir. Derfor er det en stor fordel med mindre tekst, og flere bilder. En bilderik flate trekker som regel alltid oppmerksomhet. Altså, et meget smart trekk av bloggeren.

Retoriske virkemidler er det ikke mye å finne av i denne bloggen. Men det er kanskje ikke så rart med tanke på at hun ikke driver med noen form for propaganda. Som sagt så blogger hun kun for underholdningens skyld og for å gi leserne forskjellige gode tips, ikke for å prøve å påvirke folk til det ene eller til det andre, som en mer politisk rettet blogg ville gjort.
Men en ting som jeg helt tilfeldigvis kom over, var at det på venstre side (ikke så veldig iøynefallende), ganske langt nede står ”Årets interiørblogg 2010”. Her har hun derimot brukt et retorisk virkemiddel – etos. Hun styrker sin egen autoritet og troverdighet ved å formidle at hun har vunnet denne
prisen. Leserne som får med seg dette vil få inntrykk av at hun vet hva hun snakker om og vil derfor stole mer på henne. Men hun kunne for sin egen del ha gjort denne ”overskriften” litt mer tydelig og synlig, plassert den for eksempel på toppen av siden, så dette var det første man så..