Fra en fe til en annen – virkemidler

Denne uken har vi fått i oppgave å ta for oss en blogg, og beskrive de fortellertekniske virkemidlene som blir brukt i denne. Jeg har valgt å ta for meg interiørbloggen http://dengodefeen.blogspot.com/.

 

Denne bloggen er en typisk blogg for det kvinnelige kjønn. Både layout, skrivestil og innhold, med mye bilder av barna, interiør og ting hun selv har laget appellerer i større grad til damer enn til menn.
Også de kommentarene som jeg tok meg den frihet å se på, var alle fra damer (noe som underbygger mitt argument).

Metaforer er noe som går igjen i denne bloggen. Hun omtaler seg selv som ”den gode fe”, barna sine for ”småfeane” og mannen sin som ”herr fe”. Dette er både humoristisk og gir bloggen et koselig og personlig preg, man får ikke følelsen av at dette er en spesielt formell eller stiv type blogg. Hun blogger fordi hun synes det er gøy og liker å dele interessene sine med andre, og gi sine interiørtips videre. Måten hun skriver på generelt er også veldig personlig. Vi blir på en måte kjent med henne gjennom det hun skriver. Hun skriver om barna sine og seg selv, og det hun liker å gjøre ”på kveldstid durar symaskina, klirrar strikkepinnane eller heklenåla”. På slutten av innleggene henvender hun seg også direkte til leseren ved å stille spørsmål til dem, og ønsker leseren en god dag/kveld videre.

Bloggen er gjennomgående full av bilder. I hvert innlegg er det flere bilder, alle organisert i en rekke nedover. I bildene hun bruker er det veldig mye hvitt, og som regel en liten dash med sterke farger. Dette skaper kontraster, samtidig som det ser bra ut. Når hun bruker så mye bilder som hun gjør passer det godt med en slags ”rød tråd”, ved at fargetemaet i bildene er nokså like. Strukturen i bloggen blir på denne måten ryddig, og bilder er noe som alltid tiltaler og fanger leseren. Ved bruk av mye bilder blir det både gøyere og lettere å lese, i forhold til en blogg fylt med mye tekst. Som vi vet etter å ha lest Martin Engebretsens bok ”Å skrive for skjermen”, så er det i utgangspunktet mye vanskeligere og tyngre å lese en tekst på en skjerm i forhold til på et papir. Derfor er det en stor fordel med mindre tekst, og flere bilder. En bilderik flate trekker som regel alltid oppmerksomhet. Altså, et meget smart trekk av bloggeren.

Retoriske virkemidler er det ikke mye å finne av i denne bloggen. Men det er kanskje ikke så rart med tanke på at hun ikke driver med noen form for propaganda. Som sagt så blogger hun kun for underholdningens skyld og for å gi leserne forskjellige gode tips, ikke for å prøve å påvirke folk til det ene eller til det andre, som en mer politisk rettet blogg ville gjort.
Men en ting som jeg helt tilfeldigvis kom over, var at det på venstre side (ikke så veldig iøynefallende), ganske langt nede står ”Årets interiørblogg 2010”. Her har hun derimot brukt et retorisk virkemiddel – etos. Hun styrker sin egen autoritet og troverdighet ved å formidle at hun har vunnet denne
prisen. Leserne som får med seg dette vil få inntrykk av at hun vet hva hun snakker om og vil derfor stole mer på henne. Men hun kunne for sin egen del ha gjort denne ”overskriften” litt mer tydelig og synlig, plassert den for eksempel på toppen av siden, så dette var det første man så..

Reklamer

Hva skjer med oss når informasjonen er (altfor) lett tilgjengelig?

Professor Tor W. Andreassen ved BI har skrevet et innlegg på bloggen sin med tittelen Vil de korte tanker ta over? I dette innlegget drøfter han blant annet om internett har gjort oss dummere. Han skriver for eksempel om hvordan folk nå til dags, spesielt ungdommen, er avhengige av å ha internett tilgjengelig til enhver tid. På hytteturer uten mobil eller pc får de både sorgreaksjoner, abstinenser og føler seg helt isolert. Jeg har selv utsatt meg selv for dette én gang… Og disse abstinensene han snakker om, er seriøse greier.

Andreassen nevner i sitt innlegg også Nicholas Carr, som har skrevet boken ”The Shallows” hvor Carr blant annet beskriver hvordan internetts presentasjonsform er med på å påvirke hjernen når den skal ta imot informasjon. Det at det hele tiden er så mye som kan distrahere oss når vi sitter foran en dataskjerm, som for eksempel linker og annonser, gjør at vi husker mye mindre av det vi har lest og derfor ikke får med oss så mye av innholdet.
I et innlegg (Does the Internet Make You Dumber?) som Nicholas Carr skrev til The Wall Street Journal om akkurat dette temaet, trekker han blant annet frem dette eksempelet:

“In one experiment conducted at Cornell University, for example, half a class of students was allowed to use Internet-connected laptops during a lecture, while the other had to keep their computers shut. Those who browsed the Web performed much worse on a subsequent test of how well they retained the lecture’s content.”

Grunnen til at jeg nevner dette eksempelet, er fordi jeg synes det er et godt eksempel, som illustrerer nettopp hvor ødeleggende internett kan være i visse sammenhenger. Annonser, linker, Facebook og andre fasiliteter som finnes på internett distraherer oss stadig vekk, og utfallet blir; vi leser mer, men får med oss mindre.
Jeg har selv merket dette mange ganger før, og faktisk bare i løpet av den tiden jeg har skrevet denne teksten her, har det både plinget på mobilen og på Facebooken min, og oppmerksomheten min har stadig blitt trukket mot andre (kanskje mer) spennende ting internett har å by på. Dette har både ført til at jeg har blitt ukonsentrert, og det har gjort at det har tatt mye lengre tid enn det egentlig ville tatt å skrive dette innlegget.

Men distraksjoner som svirrer i form av reklame og andre lenker på skjermen er ikke den eneste måten internett er med på å gjøre oss mennesker dumme. Internett og dets tilgjengelighet for alle og enhver har nok mye å si for hvor smarte folk ”gidder” å være lenger. Man har internett med seg hele tiden, til alle døgnets tider, overalt. Et lite klikk på mobilen og man kan finne ut av ALT. Hva man vil, når man vil, hvor man vil. Det er jo omtrent ikke noe vits lenger å huske ting eller prøve å briljere med kunnskap – alle kan jo finne ut av akkurat det samme på bare noen få sekunder (uten å ha mer kunnskap enn å kunne søke på Google!). Så sånn jeg ser på det kan man være smart i ”tradisjonell” forstand (vite ting selv om du er på hyttetur og isolert fra omverden og internett), og man kan være ”internett-smart” (dette sier seg vel egentlig selv..).

Folk vet ikke lenger så mye som de visste før, men igjen.. det er det jo ikke noe vits i heller lenger…

Linni :]


Hvor går grensen?

  •  Avisen iTromsø hadde tirsdag 1. juni 2010 en henvisning øverst på første side der det het: «Det er reservert et sted innerst i helvete for israelittisk lederskap».Utsagnet var hentet fra prestestudent Erik Junge Eliassens Facebook-profil av en journalist som stod på vedkommendes venneliste…


Facebook er plassen hvor man kan finne igjen gamle venner, bli bedre kjent med nye venner, og plassen hvor man kan legge til folk man egentlig ikke kjenner, men som man bare vil ha som venn.. Hvor mange kjenner egentlig alle de har på vennelista si på Facebook? Er det virkelig noen som har så mange som 2000 venner? Tvilsomt. Så hvorfor skal man da stole på at det man legger ut forblir mellom deg selv og de vennene du har på facebook? Grensen mellom hva som er privat og offentlig blir i slike tilfeller ekstremt utydelig.

Etter min mening kan ikke noe man gjør på internett kalles privat. Legger man ut noe på Facebook, er det ikke lenger privat. Man poster ikke en status for at ingen skal se den. Jeg vil tro de fleste er klar over at de ikke sitter og skriver i sin private dagbok. Man vil som regel ha reaksjoner og kommentarer når man legger ut noe. Oppmerksomhet.
Det var jo nettopp dette Eirik Junge Eliassen ville ha da han blant annet skrev ”Det er reservert et sted innerst i helvete for israelittisk lederskap” på Facebook-profilen sin. Han ville skape oppmerksomhet rundt en demonstrasjon som skulle holdes, og få folk med på den. Oppmerksomhet fikk han, men var det denne typen oppmerksomhet han ønsket…?

Facebook er ikke en plass hvor man skriver hemmelighetene sine. Man skriver, i full viten om at dette kan bli brukt og videresendt av alle som har tilgang til Facebook-profilen sin. Og det man skriver der burde man kunne stå for uansett. Hva er ellers vitsen med å skrive det?

«Senere slettet Eirik Junge Eliassen sitt innlegg på Facebook. Han påpeker at han står for alt på hans profil på Facebook – inkludert utsagnet om at det er en plass i helvete for israelittisk lederskap.»
– iTromsø

Hvis dette er noe han står for, hvorfor slettet han det da senere?

Et annet eksempel på en lignende sak som dette, var da Stella Mwangi vant den norske MGP-finalen, og varaordføreren i Aure i Møre og Romsdal, Rita Ormbostad kom med følgende utsagn på Facebook ” Skal kvesse meg et spyd og handle bongotrommer til Dusseldorf. Mulig jeg reiser til Afrika for å se finalen derfra, og da skal det spises gnu”, og dette senere ble snappet opp og gjengitt av aviser.
Hun beklaget selvfølgelig dette i ettertid, og sa at det hele bare var ment som en spøk. Greit nok det. Men når man er en offentlig person, må man da kunne forstå at slike ”spøker” som dette ikke hører hjemme på en plass som Facebook!

Så i bunn og grunn mener jeg at det man poster på Facebook ikke kan betraktes som privat. Men, privat eller ikke, det er stor forskjell på hvem det er som legger ut noe. Er det kongen eller er det en helt ”normal” person? Dette spiller en stor rolle. Hadde det vært meg som hadde skrevet det som Eliassen skrev på Facebook-profilen sin, hadde jeg mest sannsynligvis fått kommentarer fra vennene mine på Facebook, men det ville aldri endt opp på førstesiden av en avis. Derfor synes jeg det er viktig at den som poster noe tenker over hva slags konsekvenser det kan få. Er man en kjent person, OG i tillegg har journalist”venner” på Facebook…. – Burde man ha vett nok til i hvert fall å tenke seg om to ganger før man publiserer enkelte ting.

– Som man reder ligger man.

Linni :]